av
in lørdag, mai 10th 2008 Lagret under:
er_lykken_en_flat_mage?
Det er ikke noe å legge skjul på. Det er rettere sagt umulig å legge skjul på det. Magen min er et katastrofeområde på størrelse med Vest-Agder. Den har vært gjennom alt en mage kan utsettes for, både av strekk og bøy, sykdom og kirurgi. Nå har jeg et sprik på 7 cm mellom magemusklene, men på grunn av vekta kan jeg ikke opereres. Så hvorfor slanker jeg meg ikke? Hvorfor fortsetter jeg å dytte mat i det gapende hullet som også omtales som munnen? Jo det skal jeg si deg: Jeg orker ikke mer av det presset som man i dag finner overalt! Det dukker opp sunne kostholdstips på TV, det er reklame for treningssentre på bussen, det er grønt og sunt overalt! Og ja – jeg spiser sunt! I allefall til daglig! Det hender at det blir noe kosemat i helgene, men til hverdags går det i grove kornsorter, magert pålegg og grønnsaker til middagen. Så hvorfor er jeg ikke tynn og sunn? Jo, fordi jeg ikke får beveget meg så mye som jeg burde. Eller får og får fru blom! Fordi jeg ikke har energi til å styrte ut døra til nærmeste treningssenter når jeg etter 9 timer på jobb og en kveld med ungene, deres venner, lekser, stell, foring og ekstra jobbing! Det har vært tider der jeg har vurdert å anskaffe meg en treningsvideo, kanskje det hadde vært en noenlunde aktiviserende trimkamerat!
Vel, tilbake til magen. Eller Vest-Agder om du vil. Den ligner i allefall på veikartet. Strekkmerker og arrvev konkurrerer om kremplassene. Jeg tror jammen meg det ligger tele i Vest-Agder ennå jeg, for strekkmerkene mine er nå sølv-og rimfargede! Og så har vi disse lekre sixpack-gutta da. Og sixpack-damene også for den saks skyld. Det er jo bare sååå lekkert å se på – men dessverre uoppnåelig. Face the facts, men en FLAT mage burde kanskje være tilgjengelig. Eller oppnåelig. Frem med telefonkatalogen. Plastisk kirurgi? Mange å velge i, det må være store penger i denne bransjen. Jeg ringer en tilfeldig klinikk og forhører meg om pris, kriterier og alt som hører til. Svaret er nedslående. Man må ha en BMI som jeg aldri har hatt. Men henget på magen, DET kvalifiserer til operasjon da. Om jeg heller ville snakke med en lege som utfører gastro-bypass? Neitakk, jeg tror ikke jeg kvalifiserer til det heller. Så hvor søren passer jeg inn? Jo, jeg tilhører mellomsjiktet. De normale. De som har en rullepølse over bukselinningen når de sitter på kontorstolen. De som alltid holder inn magen og som titter på hold-in truser på KappAhl. Det sies at vi går mot en fedmeepidemi i Norge. Varsko her, noe tungt er på vei! Det er jo en slående kontrast at desto sterkere fokus vi har på sunnhet, desto mer usunne blir vi! Er det en form for skjult opprør? Er det de innestengte og undertrykte følelsene som protesterer i å bli presset inn i samfunnsstyrte former? Tid for ettertanke. Hva er sunnest av en sunn kropp og et sunt sinn? Hvis man har en sunn kropp (sunn som i tynn), men et sykt sinn – er det bedre enn enn usunn kropp (som i tykk), men et friskt sinn? Kombinasjonen er nok det beste, men hvor mange i dagens samfunn kan spise akkurat det de vil uten å føle et stikk av dårlig samvittighet? Hvor mange av oss spiser en stor meny på McDonalds uten å tenke på om de på nabobordet synes at vi er for feite til å innta slike mengder mat? Og hvor mange av oss tenker nettopp det om den tykke mannen på nabobordet?
Er kirurgi eneste måten å bli "perfekt" på? Er skalpellen veien til lykken? Kanskje. For noen. For meg? Jeg vet ikke. Jeg tror ikke det. Det er derimot ikke sagt at jeg ikke kommer til å fikse på Vest-Agder. Så om noen i området opplever store rystelser og innskrenket veinett i fremtiden så vet dere nå hvorfor ; )
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
